Endelig er tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen tilbake hos oss i Pensjonistuniversitetet. I september ifjor var det mange som ikke fikk høre hans foredrag pga plassmangel, men denne gangen er foredraget i Storsalen og da er det plass til alle som har lyst til å høre hans foredrag denne gangen om Prøysens liv og dikning.
Alf Prøysen var en multikunstner. Han sang og spilte gitar, opptrådte på TV og i radio og han skrev. Han var en elsket barnetimeonkel og visene hans er allemannseie. Men det var som novelleforfatter at han debuterte.
Alf Prøysen var en gårdsgutt på over tretti år da han høsten 1945 utga novellesamlingen «Dørstokken heme. Hedmarksfortellinger». De er beskrivelser av fattigfolks kår og hverdager. Her er ikke morgendagen en skinnende mulighet, men bare mere slit. Det er de svakeste og fattigstes liv han beskriver med varme og beskhet, ironi og medfølelse.
Siden skrev han faste lørdagsstubber for Arbeiderbladet i over 20 år. Her er det mer håp og humor. Gleden over de små ting gjør det strevsomme livet utholdelig. Siden kom visene og fortellinger for barn, de er adskillig mer forsonlige enn novellene, men også her kan bitterheten over livets urettferdighet skimtes mellom linjene. Redaktøren og forfatteren Nils Johan Rud sa: «Det er farligere å lese Prøysen enn å synge ham».
Når Sigbjørn Johnsen tar oss med inn i Prøysens forfatterskap kan vi komme til å møte både den farlige og den litt mer forsonlige Prøysen. De var sambygdinger, bodde begge ved Prestvegen og ble formet og påvirket av livet og landskapet der.
